Hvilken mikrofon bør jeg velge til en samtale i studio?

Når vi åpner lydmodulen, rekker en elev hånden opp før jeg har rukket å si noe om miksebordet: hvilken mikrofon er den riktige? Jeg forstår hvorfor. Utvalget i en lydbod eller et utstyrsrom er stort, og alle ser like seriøse ut. Svaret mitt er nesten alltid et spørsmål tilbake: hva skal mikrofonen gjøre, og hvem skal snakke i den?

Det kan høres unnvikende ut, men det er det ærligste svaret. En mikrofon er ikke god eller dårlig i seg selv, den er bra eller dårlig til en bestemt oppgave i et bestemt rom. En mikrofon som gjør en stemme full og tydelig ved et nyhetsbord, kan fange opp halve scenen når den settes opp ved en konsert.

Derfor starter vi i pensumet med å beskrive situasjonen før vi snakker om utstyr. Hvor mange stemmer er det, hvor stille er rommet, og hvor mye beveger folk seg? Når de tre spørsmålene er besvart, blir valget langt mindre dramatisk enn det virket i begynnelsen.

For en samtale mellom to eller tre personer ved et bord er den vanligste løsningen en klipsmikrofon på hver deltaker. Den sitter fast cirka ti–femten centimeter under haken, og den følger personen når hodet vendes mot kamera eller gjest. Det gir jevn lyd uten at noen må huske å holde seg nær en stativmikrofon.

Alternativet er bordmikrofoner på stativ eller svanehals. De ser ryddige ut i bildet, men de krever at deltakerne snakker mot dem. I øvelsene våre ser vi at nybegynnere ofte vender seg bort fra mikrofonen når de blir engasjert, og da faller nivået brått.

Mitt råd er å velge klips når sendingen er rask og uforutsigbar, og bordmikrofon når oppsettet skal være synlig og rolig. Uansett hva du velger, test med den personen som snakker lavest, ikke den som snakker høyest. Det er den stemmen som avgjør om forsterkningen holder.

• Klipsmikrofon: følger personen, men er følsom for klær som gnisser
• Bordmikrofon: ryddig i bildet, krever at gjesten holder retningen
• Test alltid med den som snakker lavest

For innslag der reporteren står med mikrofon i hånden, er en dynamisk håndmikrofon et trygt valg. Den tåler støt og fukt, og den slipper inn mindre bakgrunnsstøy enn de fleste kondensatormikrofoner fordi den må holdes nær munnen for å fungere. Det er en fordel på et torg eller i en korridor med mye bevegelse.

Det du må øve på, er avstanden. Hold mikrofonen cirka en hånds bredde fra munnen og pek den mot den som snakker, ikke mot deg selv hele tiden. Når reporteren flytter mikrofonen mellom seg og gjesten, bør bevegelsen være rolig og tydelig, slik at miksingen slipper å jage nivået.

Vind er den store fienden utendørs. En skumgummihette hjelper litt, men en pelsdekk gjør en reell forskjell. Pakk begge i utstyrsvesken, for forholdene endrer seg mellom opptakene, og en tørr dag kan snu mens du rigger.

Når musikk kommer inn i bildet, endrer spørsmålet seg fra hvilken mikrofon til hvor mange og hvor plassert. En vokalist trenger sin egen mikrofon, trommesettet flere, og gitarforsterkeren kanskje en. Hver ekstra kilde gir deg noe å balansere, og samtidig mer lyd som lekker inn i de andre mikrofonene.

Derfor lærer vi elevene å tenke i grupper. Først stemmer, så rytme, så resten. Du setter nivåene i den rekkefølgen, og du hører etter om vokalen fortsatt bærer når bandet spiller for fullt. Hvis den ikke gjør det, er det sjelden mikrofonen som er feil, oftere er det plasseringen eller balansen mot scenelyden.

I live-sendinger fra konsert eller festival kommer det også en praktisk begrensning: du har ofte ikke tid til å prøve deg frem. Lydprøven er det eneste rommet du har, så bruk den til å høre hver kilde alene og deretter sammen, og skriv ned grunnnivåene før publikum kommer.

• Stemmer først, deretter rytme og til slutt resten
• Bruk lydprøven til å høre hver kilde alene
• Notér grunnnivåene før sendingen starter

Mange tror at et godt miksebord er et bord med mange knapper. I praksis bruker du tre ting hele tiden: forsterkning ved inngangen, faderne for nivå og et lavt kutt for bunnen i stemmen. Får du disse riktig, er du allerede lenger enn mange som drukner i detaljer.

Forsterkningen setter du slik at den sterkeste stemmen akkurat ikke får rødt lys på indikatoren. Faderne holder du rundt det området der de er mest nøyaktige, ikke helt nede og ikke helt oppe. Lavkuttet fjerner rumling fra stativer, bord og ventilasjon, og lar stemmen stå tydeligere uten at du skrur opp volumet.

Det du ikke trenger i begynnelsen, er avanserte effekter. Jeg ber elevene vente med dem til de kan holde en samtale jevn i ti minutter uten å røre noe annet enn faderne. Det er en god test på om grunnarbeidet sitter.

Etter noen uker i studio endrer elevenes spørsmål seg. De spør ikke lenger hvilken mikrofon som er best, de spør hva rommet gjør med lyden og hvor langt gjesten kommer til å sitte fra bordet. Det er et tegn på at de har begynt å lytte på en annen måte.

Jeg anbefaler å øve med det du har tilgjengelig, og å ta opp samme setning med tre ulike mikrofoner på samme plass. Spill det av i hodetelefoner og skriv ned forskjellene med dine egne ord. Det gir deg et referansearkiv i hodet som ingen produktbeskrivelse kan erstatte.

Til slutt: lyd er en jobb der små feil høres lenger enn de ser ut. En mikrofon som sitter litt feil, kommer til å følge deg gjennom hele sendingen. Bruk litt tid før start på å sjekke, det er den billigste forbedringen du kan gjøre.